lørdag 1. oktober 2011

Vonbrest

Slær gjennom veggar, kjenner kuldas sug, men har ikkje rå
å halda tett
vil neppe finna, om eg i heldigheit skulle nå…
Nei høyr på meg! Aldri om eg friviljug
gjev sjølvet mitt rett!

Veggane brester i pussen, mønstra tapet spjerrast, eit for eit
slegga svingast, gnistrar som steinmøtt spett

hol på hol knakar, berande ved berer skjebne
no skal det skje, eg kjenner det

skjebne, for noko ræl
rotnande, fæl
eg er trøtt, når aldri, har ikkje trengande tæl!

Så ser eg det, hjarte, livskista
ho står skinande, open, hjarte ligg glødande raudt
som eit kjærleikens monument
eg slær ein gong te, altet mitt rasar
med skrekkslagent rallande raut
fell daud om, som ein vasstrokken sekk sement

det var stiv pris
for eit urlite augeblenk
men, for eit opphakka hus gjort til flis
var nok kjærleikens glitrande lukke, beint
likevel for seint



                     ©Laila Bonsaksen




torsdag 29. september 2011

É, øya

Om du lytta fokusert bortaførr det du trur e mett heile

Om du prøva sjå mé, verkelig sjå mè, såg du kanskje øya mi, den frodigirrandes
som hildra dirrandes, som a soldis ein vakker midtsommardag.
då fikk du óg føl dein smule stranda mi som krainsa sjællkvit, kjeint smettandes glitterbølge skumma føttern, og du vil ha stainsa og sainsa resten, må vit
hørt summesangen ifrå ijnnerste stammen, der du ana at røttern dainsa vrifritrott
du naut av angen, fikk vasse berrføtt, kjeint myrsive mett killa dett, nokko é veit du vill ha syns va godt.
Når kveildn kom, men svale drag, fikk du være jordsmonne, stryke bakken min med nennsom haind, kjeint at skjærgræsse va smakfullt ruinda, mjukgjort a havsdugg og sjønnt at; fruktsom, va øyas indre laind.
Mæn, om du fikk sjå ho sånn, speiblinka, sommerlig, vil du då óg sjå ho når ho ligg bergnaken utn tang, ugjennomtrengelig isa, som låg ho, øyperla, fast, bortglømt i gromsåt kilde
a frossnt fostervainn? 



                        ©Laila Bonsaksen

Duftsprang

 Friskt som kløvereng i vindsus ligger lukten av kjønn og dufter drømmende søvnfri i sommersøte farger.
Mosemjuk spilles min streng vibrert til euforiske høyder og det dugger under himmelhvelv

Ser du fuglen med fjæren i nebbet? Det er jeg som holder deg make og nå flyr jeg bort med deg. Tar deg med til alle ganger, også den siste.

Du lukker øynene og nyter, ser jeg, alt dette billedlige fløtefargede hot shot som farer sødmefylt over og ligner deg, viking, med flagrende skjortel i sprang over støvelhav og lukten, lukten bringer mat til sultne mager over alle hauger. Det er livet i lukten, mitt og ditt og alle duer små de er følger med som øyer på en snor, klessnor med figurative klyper i vakre gjennomsiktige farger vaier i takt med tiden, vår tid, sanset gjennom bomull med din logo kjenner jeg deg og du er nær meg, over under ved siden, uansett hvor du er, er du en seiler som seiler og deler visdom, sprøyter din sjø med meg og gjør meg hel, hel som ett helt hav av alt.


---------------------©Laila Bonsaksen---------------------------

Rotsavn

De røtter du engang hadde er revet av, men de finnes der likevel, ett sted. Du savner dem, men vet at å dvele ved fortid ikke hjelper mot sorgslipp. Du er så liten uten løv, så sprø, men likevel seig i din tørrhet.
Stumpen der rota satt er taggete, hul. Avkapp der grener skulle vokst spriker, skriker, men roper ikke. De er så stille med egen lyd av en høst som kom for tidlig.

Glatt ligger du i håndflaten og bevrer skjelvende av å bli berørt. Redd for å brekke. Du vil så gjerne noe mer, bli til noe fint, skape bilder for andre, la dem hører deg hviske om somrer der grønnrandet vakkert skaperverk fikk deg til å leve, strakte deg mot lyset, høstvinder som virvlet deg inn til drømmeløs søvn av kulde. Og alle vårer du våknet og kjente villskapen renne sevjende svimlende, de ligger lagret i brustne gamle stiplete striper.

Du duvet, bøyde deg for makt, men knakk ikke for du var så sterk og troende på at livet var uendelig, men tørken kom og du måtte forlate.

Gråtende lå du på bakken til varsomme hender plukket deg opp og bar deg inn i varmen. Og du kjente stolthet over å få tilhørighet igjen. Tilhøre en plante, om den ikke var som deg, ikke av din art, men du slapp å fryse i din barkeløshet og du lever videre som pryd for øyet, gråkvit blant andre tørre pinner, takknemlig for å ha blitt tatt vare på. Alternativet ville vært nådeløst morkent, spist til intet.

Naturen er ikke alltid god mot sine egne.



                                        © Laila Bonsaksen

Gløsende kraft suger sinn

Var det ikke for denne firkantete blåe duken av en pute med brune og kvite fastknepne slanger ville jeg ikke funnet fram, ikke tydelig

Ansiktet ditt bryter inn, former skygge mot månefall og slangene utgjør en dyster trussel
som sier flammende syk ild. Og du løper ufritt med håret slengende stritt

Nervene i fingrene mine griper putens gaffel. Stikker ustrukturerte ruklete folder, akkurat der du er

Spidder deg

Fingrene griper nennsomt grep om skaftet, måpende

Min halvåpne munn vegrer seg i stivnet gap, vil ikke…spise, vil rope, men gaffelen vrir seg mot meg og ser på flammen der luften siver ut av puten gjennom kanaler, går ut, helt ut og det blir flatt som et svevende…bekken
med lokk

- Går du? spør jeg og ønsker at du som var her ville stanse

du snur deg i den luftige aprikoskjolen din, legger armene på ryggen og skyter bysten fram og jeg legger merke til øynene...jeg ikke ser

Sengebunnen, denne seige, hardtholdende, faller ut av meg, blålilla, fjern med kvitlett strime fra pannen til centimeter over nesetippen

visner jeg fresende - flambert

mens du, din forbannede, der borte, forsvinner skyggefri
bak udimmet skalk



                         
                             ©Laila Bonsaksen

-----------------------------<>--------------------------

tirsdag 27. september 2011











Eg ser måneskjella, den er ny
Krafta som dreg bort dagen
kjem nærare og nærare
puta mi
legg seg vart ved bringa
gjev brålyst
rom
som var eg vaken

’Eg er din i kveld’, seier han mjukt
 månemannen
og dimmer skinnet 
let meg sveva i gyllent laken
som om eg drømt

                  © Laila Bonsaksen -10.

mandag 26. september 2011


Daumainns visken






        Møt mè dær skogan snakke
        om smertn på krigshærja jord
        hør mè dær vindan samles
        tell omkve om gråtandes mor
 
       Sjå mè bak hængslan på døre
       dær sorgan knirke i ledd
       føl mè i mumlandes kroka
       som nærva frå fangegeledd
 
       Lokt mè i moildsvarte mørke
       som kravlandes, beinlaust skjelætt
       smak mi førrrdervagjort suppe
       som negravd, glømtes førr lett
 
       Lytt tell minj daumainns visken
       hysj, storma i kast tar mett mot
       men, è e ein orkan me plogen
       sjå no harve è jorda
 
       og yppe deins rot!


               © Laila Bonsaksen 08.