Huden, min harpe, spiller duggvåte, luftsvaiende anemoneenger over sammensmeltet himmelhav
rører nydusjet ved kjernen av forvillet alltone, ånder uhørlig symfonimelankoli gjennom rusduftende kanalbuet horisont av lengsel
spilt mot fjell, mot stille daler der elver renner i takt med seg selv og intetheten
i evig flyt
overhuden slikker strenger, smaker jordekraften, vil leve der
aldri dvale, døse, sprekke i sine finmaskede cellelinjer
sanse helhetlig silkemønster uten en unote av hat
fjærberørt, smelte sandkorn foruten underliggende terra
pulsere dunlett sfærisk i selvet
Englebestøvet mahognispenn flyr naken
vibrerer sansenes innvendighet utover og opp til sanger av ur
der tidens første edel finnes kosmosbevart
underhuden klimprer blottet søvnløs, uferdigspilt…lengtende
© Laila Bonsaksen
------------------------------------<>---------------
