De røtter du engang hadde er revet av, men de finnes der likevel, ett sted. Du savner dem, men vet at å dvele ved fortid ikke hjelper mot sorgslipp. Du er så liten uten løv, så sprø, men likevel seig i din tørrhet.
Stumpen der rota satt er taggete, hul. Avkapp der grener skulle vokst spriker, skriker, men roper ikke. De er så stille med egen lyd av en høst som kom for tidlig.
Glatt ligger du i håndflaten og bevrer skjelvende av å bli berørt. Redd for å brekke. Du vil så gjerne noe mer, bli til noe fint, skape bilder for andre, la dem hører deg hviske om somrer der grønnrandet vakkert skaperverk fikk deg til å leve, strakte deg mot lyset, høstvinder som virvlet deg inn til drømmeløs søvn av kulde. Og alle vårer du våknet og kjente villskapen renne sevjende svimlende, de ligger lagret i brustne gamle stiplete striper.
Du duvet, bøyde deg for makt, men knakk ikke for du var så sterk og troende på at livet var uendelig, men tørken kom og du måtte forlate.
Gråtende lå du på bakken til varsomme hender plukket deg opp og bar deg inn i varmen. Og du kjente stolthet over å få tilhørighet igjen. Tilhøre en plante, om den ikke var som deg, ikke av din art, men du slapp å fryse i din barkeløshet og du lever videre som pryd for øyet, gråkvit blant andre tørre pinner, takknemlig for å ha blitt tatt vare på. Alternativet ville vært nådeløst morkent, spist til intet.
Naturen er ikke alltid god mot sine egne.
© Laila Bonsaksen
Stumpen der rota satt er taggete, hul. Avkapp der grener skulle vokst spriker, skriker, men roper ikke. De er så stille med egen lyd av en høst som kom for tidlig.
Glatt ligger du i håndflaten og bevrer skjelvende av å bli berørt. Redd for å brekke. Du vil så gjerne noe mer, bli til noe fint, skape bilder for andre, la dem hører deg hviske om somrer der grønnrandet vakkert skaperverk fikk deg til å leve, strakte deg mot lyset, høstvinder som virvlet deg inn til drømmeløs søvn av kulde. Og alle vårer du våknet og kjente villskapen renne sevjende svimlende, de ligger lagret i brustne gamle stiplete striper.
Du duvet, bøyde deg for makt, men knakk ikke for du var så sterk og troende på at livet var uendelig, men tørken kom og du måtte forlate.
Gråtende lå du på bakken til varsomme hender plukket deg opp og bar deg inn i varmen. Og du kjente stolthet over å få tilhørighet igjen. Tilhøre en plante, om den ikke var som deg, ikke av din art, men du slapp å fryse i din barkeløshet og du lever videre som pryd for øyet, gråkvit blant andre tørre pinner, takknemlig for å ha blitt tatt vare på. Alternativet ville vært nådeløst morkent, spist til intet.
Naturen er ikke alltid god mot sine egne.
© Laila Bonsaksen
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Koselig om dere vil legge igjen et lite spor etter dere, setter stor pris på det:)