Favn

Varm som stålet på bålet

Brystbredde
som ikke lar seg måle
Seigskapt 
som viddertrått såle
takhøy
som pæl på pæl på påle
med tyngde
til å tåle

bærer vekt perfekt med eleganse
er alltid i balanse


                      ©Laila Bonsaksen
                                    2011

©Guldbrandsjuvet

©Knuten ved Geiranger

©Uvan(n)lig naust i Hardanger



Seinsommernatt i Blåberg

















Fjærlætt søken over dal og berg
varmdis`n stig 
uinder blomsterdyna

smyg
breinnanes længsel

kom...kom...

knok nævan i harde grep
duv fjeillan
bukt juvan

kom...kom...te mè...

smeilt juvel
la stein
bi ei reinnanes elv
a sansa

kom...kom..

..kom bærre innj te mè

Berge veinta på dè!

              © Laila Bonsaksen

Gjømsle

Skotdøra opnast

og lukkast

Hysj, seier ho

skakkhovud

mjukmunna

blussande

blender ho meg

med ertande auger

i glissent ljos

frå plankar med kongronett

skin dei gull

spinner meg himmel

eg teier

let tunga

huda

fingra hennar

finna meg

før dei som står

kjem

står eg

tel stjerner

i eim av ungkvinneduft

gjennom glitrande

støvande strimmel

           

               © Laila Bonsaksen

Høstportrett

Fagert Landskap sløver
der hun ligger som naken modell
vakker som aldri før, tenkte maleren
og støk henne et lag
lilla pastell

hun drømte en milevis hvil, lot tanker få sukkerhvitt strø
som kovet lett over trette lemmer
-lekkert, tenkte maleren
og ga henne snev 
av pureste gyldengullrød

foran en mørkeblå himmel
lå hun slanget, frodig og ferm
han lot drysse sølvblinkende vrimmel
som dalene stjerneskuddsverm

luften rundt kroppen var disig
der alver sto klar til å fly
mens Fagert Landskap dormet
pustet maleren poetisk storm

i en høstlig solgangssky


               
                      ©Laila Bonsaksen

Skrinet mett!

Dåsa mi e fin å rosa 
me koda stængsel

om du finnj nøkkeln å taste dè innj
vilj du møt minj heite å længsel

mæn først

må du ha krysst ho
å kysst ho tell trængsel

          ©Laila Bonsaksen 07.


Vinnerdiktet mitt, Norges heiteste dikt, som er publisert i boka

’Hundre heite dikt’.

Utgitt ved Tiden Norsk Forlag

27 Oktober 2007. 

Vonbrest

Slær gjennom veggar, kjenner kuldas sug, men har ikkje rå
å halda tett
vil neppe finna, om eg i heldigheit skulle nå…
Nei høyr på meg! Aldri om eg friviljug
gjev sjølvet mitt rett!

Veggane brester i pussen, mønstra tapet spjerrast, eit for eit
slegga svingast, gnistrar som steinmøtt spett

hol på hol knakar, berande ved berer skjebne
no skal det skje, eg kjenner det

skjebne, for noko ræl
rotnande, fæl
eg er trøtt, når aldri, har ikkje trengande tæl!

Så ser eg det, hjarte, livskista
ho står skinande, open, hjarte ligg glødande raudt
som eit kjærleikens monument
eg slær ein gong te, altet mitt rasar
med skrekkslagent rallande raut
fell daud om, som ein vasstrokken sekk sement

det var stiv pris
for eit urlite augeblenk
men, for eit opphakka hus gjort til flis
var nok kjærleikens glitrande lukke, beint
likevel for seint



                     ©Laila Bonsaksen

É, øya

Om du lytta fokusert bortaførr det du trur e mett heile

Om du prøva sjå mé, verkelig sjå mè, såg du kanskje øya mi, den frodigirrandes
som hildra dirrandes, som a soldis ein vakker midtsommardag.
då fikk du óg føl dein smule stranda mi som krainsa sjællkvit, kjeint smettandes glitterbølge skumma føttern, og du vil ha stainsa og sainsa resten, må vit
hørt summesangen ifrå ijnnerste stammen, der du ana at røttern dainsa vrifritrott
du naut av angen, fikk vasse berrføtt, kjeint myrsive mett killa dett, nokko é veit du vill ha syns va godt.
Når kveildn kom, men svale drag, fikk du være jordsmonne, stryke bakken min med nennsom haind, kjeint at skjærgræsse va smakfullt ruinda, mjukgjort a havsdugg og sjønnt at; fruktsom, va øyas indre laind.
Mæn, om du fikk sjå ho sånn, speiblinka, sommerlig, vil du då óg sjå ho når ho ligg bergnaken utn tang, ugjennomtrengelig isa, som låg ho, øyperla, fast, bortglømt i gromsåt kilde
a frossnt fostervainn? 



                        ©Laila Bonsaksen

Duftsprang

 Friskt som kløvereng i vindsus ligger lukten av kjønn og dufter drømmende søvnfri i sommersøte farger.
Mosemjuk spilles min streng vibrert til euforiske høyder og det dugger under himmelhvelv

Ser du fuglen med fjæren i nebbet? Det er jeg som holder deg make og nå flyr jeg bort med deg. Tar deg med til alle ganger, også den siste.

Du lukker øynene og nyter, ser jeg, alt dette billedlige fløtefargede hot shot som farer sødmefylt over og ligner deg, viking, med flagrende skjortel i sprang over støvelhav og lukten, lukten bringer mat til sultne mager over alle hauger. Det er livet i lukten, mitt og ditt og alle duer små de er følger med som øyer på en snor, klessnor med figurative klyper i vakre gjennomsiktige farger vaier i takt med tiden, vår tid, sanset gjennom bomull med din logo kjenner jeg deg og du er nær meg, over under ved siden, uansett hvor du er, er du en seiler som seiler og deler visdom, sprøyter din sjø med meg og gjør meg hel, hel som ett helt hav av alt.


---------------------©Laila Bonsaksen---------------------------

Rotsavn

De røtter du engang hadde er revet av, men de finnes der likevel, ett sted. Du savner dem, men vet at å dvele ved fortid ikke hjelper mot sorgslipp. Du er så liten uten løv, så sprø, men likevel seig i din tørrhet.
Stumpen der rota satt er taggete, hul. Avkapp der grener skulle vokst spriker, skriker, men roper ikke. De er så stille med egen lyd av en høst som kom for tidlig.

Glatt ligger du i håndflaten og bevrer skjelvende av å bli berørt. Redd for å brekke. Du vil så gjerne noe mer, bli til noe fint, skape bilder for andre, la dem hører deg hviske om somrer der grønnrandet vakkert skaperverk fikk deg til å leve, strakte deg mot lyset, høstvinder som virvlet deg inn til drømmeløs søvn av kulde. Og alle vårer du våknet og kjente villskapen renne sevjende svimlende, de ligger lagret i brustne gamle stiplete striper.

Du duvet, bøyde deg for makt, men knakk ikke for du var så sterk og troende på at livet var uendelig, men tørken kom og du måtte forlate.

Gråtende lå du på bakken til varsomme hender plukket deg opp og bar deg inn i varmen. Og du kjente stolthet over å få tilhørighet igjen. Tilhøre en plante, om den ikke var som deg, ikke av din art, men du slapp å fryse i din barkeløshet og du lever videre som pryd for øyet, gråkvit blant andre tørre pinner, takknemlig for å ha blitt tatt vare på. Alternativet ville vært nådeløst morkent, spist til intet.

Naturen er ikke alltid god mot sine egne.



                                        © Laila Bonsaksen

Gløsende kraft suger sinn

Var det ikke for denne firkantete blåe duken av en pute med brune og kvite fastknepne slanger ville jeg ikke funnet fram, ikke tydelig

Ansiktet ditt bryter inn, former skygge mot månefall og slangene utgjør en dyster trussel
som sier flammende syk ild. Og du løper ufritt med håret slengende stritt

Nervene i fingrene mine griper putens gaffel. Stikker ustrukturerte ruklete folder, akkurat der du er

Spidder deg

Fingrene griper nennsomt grep om skaftet, måpende

Min halvåpne munn vegrer seg i stivnet gap, vil ikke…spise, vil rope, men gaffelen vrir seg mot meg og ser på flammen der luften siver ut av puten gjennom kanaler, går ut, helt ut og det blir flatt som et svevende…bekken
med lokk

- Går du? spør jeg og ønsker at du som var her ville stanse

du snur deg i den luftige aprikoskjolen din, legger armene på ryggen og skyter bysten fram og jeg legger merke til øynene...jeg ikke ser

Sengebunnen, denne seige, hardtholdende, faller ut av meg, blålilla, fjern med kvitlett strime fra pannen til centimeter over nesetippen

visner jeg fresende - flambert

mens du, din forbannede, der borte, forsvinner skyggefri
bak udimmet skalk



                         
                             ©Laila Bonsaksen

-----------------------------<>--------------------------

Eg ser måneskjella, den er ny

Krafta som dreg bort dagen

kjem nærare og nærare

puta mi

legg seg vart ved bringa

gjev brålyst

rom

som var eg vaken

’Eg er din i kveld’, seier han mjukt

 månemannen

og dimmer skinnet 

let meg sveva i gyllent laken

som om eg drømt

                  © Laila Bonsaksen -10.



Daumainns visken



        Møt mè dær skogan snakke

        om smertn på krigshærja jord

        hør mè dær vindan samles

        tell omkve om gråtandes mor

 

       Sjå mè bak hængslan på døre

       dær sorgan knirke i ledd

       føl mè i mumlandes kroka

       som nærva frå fangegeledd

 

       Lokt mè i moildsvarte mørke

       som kravlandes, beinlaust skjelætt

       smak mi førrrdervagjort suppe

       som negravd, glømtes førr lett

 

       Lytt tell minj daumainns visken

       hysj, storma i kast tar mett mot

       men, è e ein orkan me plogen

       sjå no harve è jorda

 

       og yppe deins rot!

               © Laila Bonsaksen 08.   

       

Blott en hud men like leiken

Huden, min harpe, spiller duggvåte, luftsvaiende anemoneenger over sammensmeltet
himmelhav
rører nydusjet ved kjernen av forvillet alltone, ånder uhørlig symfonimelankoli gjennom rusduftende kanalbuet horisont av lengsel
spilt mot fjell, mot stille daler der elver renner i takt med seg selv og intetheten
i evig flyt
overhuden slikker strenger, smaker jordekraften, vil leve der
aldri dvale, døse, sprekke i sine finmaskede cellelinjer
sanse helhetlig silkemønster uten en unote av hat
fjærberørt, smelte sandkorn foruten underliggende terra
pulsere dunlett sfærisk i selvet

Englebestøvet mahognispenn flyr naken
vibrerer sansenes innvendighet utover og opp til sanger av ur
der tidens første edel finnes kosmosbevart

underhuden klimprer blottet søvnløs, uferdigspilt…lengtende



                                            © Laila Bonsaksen

------------------------------------<>---------------

For-knyttet sprudl

Alle bånd, før lagt slakt
strammes

skvii…iser flod
til stråle

tvinner
vri for vri

strømmende trommel
tom



© Laila Bonsaksen

Det har sin pris å føle uforutsett bris

Lekende, forførende myktstøtende, som sommerfødt føn
blåste du inn
over naken holme, erobret følsomt landskap
smøg lunt mellom gustne tuster på kuldegitt sva
der bølger for sekunder siden
pisket
strøk du vart krystall av dråper
hetet rendene i uante sprekker
til berget gispet i understrømmende glemte svulm

tok du storm i favn, førte den inn i smule armer
red du dis til himmels, kjærtegnet tristesse lysende blått

før du trakk i sydvest, forsvant og stormen igjen falt
la ødt ødere ødt

ugjennomtrengelig - frostet


© Laila Bonsaksen